tekst: MARIANNE BOGE KARLSEN + aka@uib.no foto: MARIANNE BOGE KARLSEN & ØYSTEIN KUMMEN + aka@uib.no

«Eg har studert politikk, ikkje fiskerisektoren!» Om lag slik ordla han seg, ein av mine medstudentar ei av dei fyrste vekene me var i praksis på ein ungdomsskule. Han er ikkje den einaste med liknande erfaringar.

FYRST EIN GRAD, eller i alle fall 180 studiepoeng med minst to årseiningar, i et undervisningsfag for ungdomsskulen eller vidaregåande. Deretter eit år praktisk pedagogikk. 14 veker teori, 14 veker praksis i skulen. Dette er eit av løpa som kan gjera deg til lærar. Til ein person som skal leggja opp undervising ut frå læreplan, moglege emne og fordjupingsgrad og tida ein har til rådvelde. Som skal snakka til og med menneske som er fleire år yngre og ikkje nødvendigvis like motiverte som våre medstudentar.

EIN TING ER korleis ein lærarstudent taklar møtet med elevane. Ein annan ting korleis me klarar overgangen frå faga me har studert til faga me skal undervisa i. Kva kan me ta med oss frå våre studium til klasserommet og det emnet me skal undervisa i? Vanlegvis plar ein verta meir og meir spesialisert etterkvart som ein klatrar i undervisningssystemet. Så korleis er overgangen attende til grunnskulen? Korleis høver faga ein sjølve har studert med dei emna ein skal undervisa i? Det er dette eg såg på ut frå eigen og to medstudentars erfaringar i løpet av vår fyrste praksisperiode.

Aleksander Vestby Husøy

Aleksander Vestby Husøy
Bachelor i samanliknande politikk og årseining i engelsk
Undervisningsfag: samfunnsfag og engelsk

I ENGELSK PÅ universitetet handlar det om både grammatikk, fonetikk og lingvistikk, og kultur og litteratur, med lik vekt på båe. Når det kjem til undervising i ungdomsskulen har eg brukt det me lærte om grammatikk, men noko forenkla. Fonetikk har med uttale, korleis me fysisk brukar taleorganet. Dette kjem jo inn når ein skal forklara kvifor engelsk har a eller an når det skal vera bestemt form. Det har ei forklarig frå korleis ein uttalar orda som kjem etter, ikkje ei grammatisk grunngjeving. Lingvistikken kjem litt fram i og med at elevane skal læra å forstå engelsktalande frå andre delar av verda, og at engelsk vert talt ulikt på ulike stader og i ulike miljø, altså sosiolingvistikk. Tekstane som elevane les er på eit enklare nivå, og ofte ikkje så lange. Temaet i desse tekstane plar vera stader, historiske hendingar eller personar eller tekstsjangrar. Her kan ein henta inspirasjon frå tekstar frå studiet, stader ein sjølve har vore, eller eigne interesser. Det siste gjorde eg bruk av. Eg har ei stor interesse for fantasylitteratur, og me lærte vekk sjangertrekk og lot elevane skriva eigne tekstar.

I BACHELORGRADEN min er det litt generell sosiologi, samfunnsvitskap, og metodikk frå ex-phil. For dei som ikkje er inne i kva sam.pol. er, så lærer ein om politiske styringsformer, korleis politikk vert drive og kva kriterier som er gyldige for å samanlikna system med kvarandre. Ein ser på kvifor noko fungerer betre i eit system ein stad enn i andre. Til dømes kvifor alle land i Latin-Amerika valde eit system med president, og kvifor dette feila i nesten alle land. Kvifor er den einaste vellukka presidentsstaten USA? Dette er det lite av i ungdomsskulen, og samfunnsfaget er eit svært vidt fag. Eg underviser i geografi, her er det inga dekning i min fagkombinasjon, og grunna utveksling hadde eg ikkje faget i vidaregåande skule heller. I 8. klasse er eit av temaa forvitring, erosjon og korleis fjell vert til. Dette er det vanskeleg å knytta til samfunnsfag, og det skal ein heller ikkje. Når det gjeld historiedelen har me på 9. trinn vore innom den industrielle revolusjon, og her kan ein trekkja inn sosialhistoriske element, for her er det viktig. Likeeins er fordelingspolitikk naturleg å trekkja inn når me har om jordbruk og fiske.

I DIDAKTIKKTIMANE har me særleg vore opptekne av ulike problemsstillingar som går på korleis elevane lærer faget og korleis ein kan læra frå seg. Noko har vore praktisk retta. Lærebokresearch til dømes. Me har sett på kvifor den og den boka er god, og når ein må eller kan gå utanfor boka, for avveksling eller for å få med det boka ikkje dekkjer godt nok. I engelskdidaktikken har me dessutan sett på utviklinga av korleis ein har lært vekk språk. I dag er det å læra engelsk meir likt det å læra norsk. Dei fleste har gode føresetnader av di dei vert eksponerte for det gjennom filmar, fjernsyn og popmusikk. Motivasjonen er også høgare av di ein ser bruksområde, det vert matnyttig. Dette skil engelsk frå dei andre framandspråka. Ellers har eg sakna praktiske døme på korleis ein organiserar ein undervisningstime. Korleis bør inndeling mellom teori og oppgåver elevane gjer vera. Her har eg følt meg litt usikker.

Marianne Boge Karlsen

Marianne Boge Karlsen
Bachelor i fysikk
Undervisningsfag: naturfag og matematikk

MATEMATIKKEN ER vel den som er greiast å forhalda seg til. Det største problemet har vel vore å koma ned på rett nivå sjølve. Det er mykje av det enkle som vert gløymd når faga heiter «funksjonar med fleire variable» eller «differensiallikningar». Då me i ein matematikkdidaktikktime fekk i oppgåve å dividera to enkle brøkar på kvarandre og forklara kvifor me gjorde det på denne måten, oppdaga eg at den oppgåva hadde eg ikkje fått til utan kalkulator. Skræmande, for det er ein teknikk som ein også nyttar når det gjeld meir kopliserte uttrykk. Dette syner vanskane med å kunne forklara til elevane. Det har uansett gått relativt greit. Geometri er det kan hende lenge sidan eg har vore borti, men eg kom raskt inn i det att. Trass alt snakkar me om det som har vore yndlingsfaget mitt sidan barneskulen.

NATURFAGET ER ei anna historie. I den tida eg har vore inne i naturfagsklassar har eg berre undervist i eitt tema som eg har hatt i utdanninga, klassisk mekanikk. Det vil seia tyngdekraft, Newtons lovar og friksjon. Eg har spesialisert meg innan akustikk, eit tema ein knapt er innom. Når eg no har arvelære på 10. trinn og bergartar med 8. er eg på gyngande grunn. Det siste temaet heng saman med ytre og indre krefter som endrar jorda, det vil seia jordskjelv, vulkanar, isbrear og liknande, og overlappar delvis med samfunnsfaget. Me har faktisk nytta samfunnsfagsboka til tider. At både eg og mine medstudentar, som har heilt andre fag, skulle undervisa om isbrear til 8. trinn var ganske rart å oppdaga. Eg har og hatt ein time om ljos. I løpet av 40 minutt hadde eg fortald halvdelen av det eg veit om emnet sjølve. Heldigvis har me didaktikktimar i naturfag saman med dei som har hatt biologi og kjemi, slik at når det har vore døme på undervisningsopplegg, har det vore frå ulike fagområde. I tillegg får ein lært litt når ein snakkar med medstudentar, og så er det berre å setja seg ned og lesa i bøkene og sjekka ut nettsider. Det fins heldigvis mange resursar til oppgåver og øvingar der. Pluss lærarane på skulen, som har undervist i dette tidlegare.

Øystein Kummen

Øystein Kummen
Master i sosiologi og årsstudium i historie
Undervisningsfag: samfunnsfag

SAMFUNNSFAGET i ungdomsskulen er veldig variert, det er emner frå historie, geografi og samfunnskunnskap. I geografidelen er det til dels stor forskjell frå sosiologien, spesielt dei delane som går på kreftene i naturen. Her måtte eg starta frå bunnen av. Nyare historie og samfunnskunnskap, derimot, ligg tett opp mot dei generelle tema i sosiologien og spesialiseringsemna mine, som er økonomisk sosiologi og arbeidssosiologi. Her ligg styrken i sosiologien, han er mindre avgrensa enn andre samfunnsvitskapar. Det dreier seg om sosiale prosessar, årsaker og samanhengar. Dette kan ein overføra til dei fleste tema. Til dømes handla mastergraden min om konsekvensane av kommunikasjonsteknologi i arbeidslivet. Sjølv om det har lite med dampmaskiner å gjera har endringsprosessane og konsekvensane av desse mange likskapstrekk som ein kan nytta når temaet er den industrielle revolusjonen.


EMNER EIN ER INNOM I DEI ULIKE FAGA:

Matematikkfaget: geometri, algebra, statistikk, brøk, likningar med ein ukjend, trigonometri, måling, prosentrekning.

Naturfaget: biologi, geologi, organisk kjemi, geografi, økologi, uorganisk kjemi, fysikk, zoologi.

Samfunnsfaget: nyare historie, samfunnsfag, geografi, geologi, eldre historie,
Engelskfaget: gramatikk, ordforråd, munnleg og skriftleg forståing, produksjon av eigne tekstar.

Samtalen

KONFLIKT:

(fra lat., av confligere ‘støte sammen’)

1. Sammenstøt
2. Strid mellom personer, samfunnsgrupper, stater
3. Uoverenstemmelse mellom interesser, ideer , retninger, følelser
4. En tilstand hvor to eller flere motstridende ønsker, impulser eller motiver er til stede samtidig

Ordgyteri

Konflikter kjem i alle tenkjelege variantar, og som oftast på verst tenkjelege tidspunkt. Dei er ein del av kvardagen, anten me likar det eller ikkje, og somme meiner at konflikter er ein føresetnad for utvikling og læring. Uansett kva fagområde du studerer, vil du møta på konflikter, anten i ditt møte med faget eller mellom professorar og mellom retningar. Eit døme på konflikt i eit fag får me i artikkelen til Mari Hoem om tilhøve mellom sangtekstar og den høglitterære poesien. Vidare finn me konflikter innan politikk og idrett, noko Anders Jakobsen går nærare inn på. Ellers blir det ofte konflikt mellom det ein har studert og emna ein vert sett til å undervisa i for dei som går vegen frå universitetsgrad via praktisk pedagogikk for å bli lærar.

Førre nummer hadde lys som tema, og me fekk diverre ikkje plass til Hanne Eik Pilskog sin artikkel om polarnatt i Arktis. Difor kjem artikkelen med her, som eit døme på kampen for til-veret og gjerne som eit døme på at det me opplever som ein mørk og dyster vinter ikkje er så gale likevel.

God lesing!

Foto: Jon Eikhaug

Foto: Jon Eikhaug

Leder

Are Kalvø – Kunsten å vere neger
Det norske samlaget (1996)

Kvardagskonflikter er gjerne dei vi er minst medvitne om, men likevel tenkjer mest på. Mellom desse er den daglege konflikten mellom Ola Nordmann og hans nye landsmenn. Den gjer seg stort sett dårleg som underhaldning på TV2 ein fredagskveld, og har også vanskeleg for å klare å trekkje til seg merksemd i Dagsrevyen utan at nokon kjem med meir eller mindre gjennomtenkte utspel om korleis ein skal få bukt med integreringsproblema.

Likevel finst det råd for den som vil setje fokus på dette temaet utan å verte stempla, verken som rasist eller naiv innvandringselskar, slik ein gjerne vert om ein blandar seg i diskusjonar om innvandring og kulturkrasj. Ironi, sjølvinnsikt og medfølgjande lydspor som inneheld hits av Thorbjørn Egner og Banana Airlines gjer det mogleg for Kalvø å seie si meining utan at nokon gløymer store delar av den utviklinga forfedrane har stått for sidan fossilet Ida ikkje var eit fossil.

Boka inneheld alt ein framandkulturell treng vite, både om seg sjølve og om dei som er fødde med ski på beina. At den vart skriven i ei tid då ingen visste kven Spice Girls var, gjer den ikkje mindre aktuell i dag. Skiljet mellom «oss» og «dei» er så inngrodd, delvis grunna barnelektyre som teikneseriar om «Krølle – skopusseren som ble negerkonge» og vekebladet Allers sine spanande rapportar frå bushen, at dei ikkje let seg endre på eit drygt tiår.

Kalvø gjer greie for kva ein framandkulturell bør ha i tankane dersom vedkomande ønskjer å verte godteken og kanskje til og med likt av inngrodde nordbuarar. Hovudregelen er at han eller ho bør vere litt eksotisk, det vil seie lite punktleg, lat og slurvete med tannkosten, og viktigast av alt: halde fram med å vere utlending.

Om utlendingen først finn det for godt å kome til Noreg, er hurtig opplæring i norsk skikkar og tradisjonar viktig, noko Kunsten å vere neger gjev eit godt grunnlag for. For at utlendingen verkeleg skal forstå, er dei offisielle unnskuldingane for skikkar som konfirmasjon og julebord unnletne til føremon for dei verkelege grunnane. Dessutan bør utlendingen snarast lære seg å stå på ski; det vil seie å ramle rundt med trebitar på beina medan han eller ho smiler frå øyre til øyre.

Ansvaret for å tryggje ei knirkefri intergrering ligg på innvandraren, som trass alt bør kjenne seg heldig som fekk flykte frå sitt eige land for å kome til Noreg. Alle lyte bør difor leggjast vekk, og verte erstatta med entusiasme, glede og beundring.

At Kalvø treff godt med si forklaring på kva som må til for at kravstore nordmenn skal akseptere innvandrarar som fullgode nordmenn, om enn litt dårlegare på ski enn gjennomsnittet, kjem særleg til uttrykk ved at dette er den einaste av bøkene hans som har vorte omsett til andre språk. Truleg skuldast dette delvis at tyskarar og danskar har same interesse som nordmenn av at innvandrarar skal forstå og tilpasse seg, og delvis at to av dei landa som ligg oss nærast også finn det vanskeleg å forstå kvifor vi nyttar julehøgtida til å ete lutefisk og feste med sjefen.

I det heile er boka ein god guide både for innvandrarar som har vanskeleg for å forstå det norske samfunnet og for innfødde som ønskjer eit nytt syn på seg sjølv og sin haldningar.

AKA35 - Konflikt, er ute på nett

AKA#35 – Konflikt

BildeØystein Sørensen

Den store sammensvergelsen – historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger

Aschehoug Forlag
2007

«VERDEN KAN FORTONE SEG kaotisk, forvirrende og uoversiktlig. […] Men en storslagen konspirasjonsteori kan forklare hvordan tingene egentlig henger sammen. Den kan ordne det tilsynelatende uordnede. Hendelser som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre, ting som ser ut som rene tilfeldigheter – en konspirasjonsteori kan se sammenhengen». Slik forklarer Øystein Sørensen fenomenet konspirasjonsteorier i sin nye bok Den store sammensvergelsen – historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger

HVA OM DET FANTES et hemmelig forbund som sto bak og kontrollerte mye av det som foregår og har foregått i verden? Hvordan vet vi at det ikke er slik, når alt vi vet i prinsippet kan være fabrikkert av dette mektige og hemmelige selskapet? Og når ting som tilsynelatende tyder på noe annet egentlig er et bevisst trekk fra deres side for å forvirre og skape inntrykk av at de selv ikke finnes eller står bak noe som helst? Slike spørsmål dukker opp i forbindelse med det Sørensen i sin fremstilling kaller grandiose konspirasjonsteorier, altså omfattende enhetlige teorier som søker å forklare hvordan alt egentlig henger sammen. Slike teorier kjennetegnes ifølge Sørensen av at de blir immunisert, altså umulige å kritisere.

MEN DENNE BOKEN handler mest om Illuminati, eller Illuminatus-ordenen, både den reelle og den mer eller mindre myteskapte. Den faktiske Illuminatus-ordenen ble stiftet 1. mai 1776 i Bayern i Tyskland av en viss Adam Weishaupt og både datoen og årstallet har av naturlige årsaker blitt gjenstander for spekulasjoner. Illuminatus betyr opplyst og Weishaupt, som var svært opptatt av opplysningsfilosofene, hadde stor tro på fornuftens kraft og han hadde mange svært moderne og svært radikale ideer. Selskapet måtte være hemmelig siden deres mål og meninger var såpass radikale og hadde mektige motstandere. De mente dessuten at vanlige folk ikke var modne for alle ideene deres.

I BEGYNNELSEN VAR DET hele en ganske marginal sammenslutning, men etter å ha fått innpass blant frimurerne begynte Weishaupt å rekruttere derfra. Starten av 1780-årene var antagelig ordenens storhetstid, og da hadde de celler i mange europeiske storbyer, blant annet København. Medlemmene var gjerne mektige mennesker, alle med et viss intellektuell interesse. Blant de mer kjente kan nevnes Goethe, Herder og kong Christian den sjuende av Danmark-Norge sin svigersønn, hertug Fredrik Christian.

BOKENS HOVEDANLIGGENDE har utgangspunkt i to bøker som ble gitt ut i 1797, som begge hevder at Illuminatus-ordenen sto bak den franske revolusjonen. I 1784 ble hemmelige selskaper forbudt i Bayern, og Illuminatus fikk seg en knekk. Etter et raid hos en av de mer fremtredende medlemmene konfiskerte myndighetene en rekke dokumenter. Disse ble utgitt til skrekk og advarsel og danner grunnlaget for de første bøkene om Illuminatus, og videre et lite hav av litteratur om Illuminati, konspirasjoner, hemmelige sammensvergelser og grandiose opprullinger av hvordan verden egentlig henger sammen. Sørensen går raskt, men stødig gjennom det viktigste av denne litteraturen helt frem til våre dager. Jo nærmere vi kommer nåtida, jo villere blir konspirasjonsteoriene. Mye av dette stammer fra De Forente Stater, men også vårt eget land er representert, blant annet gjennom boka Makten bak makten fra 2006. Det er også her at Sørensen sin bok er på sitt svakeste, for her blir det mye ville eksempler og mindre analyse.

HELHETLIG SETT ER fremstillingen meget god, med et lett og ledig språk. Dessverre skjemmes den noe av enkelte språklige og tematiske gjentagelser. Noe av det beste med boka er at den viser at konspiratorisk tankegang også i dag er svært levende og at enkelte sammenhenger blir til sannheter gjennom at de gjentas mange nok ganger. For eksempel er det skremmende når personer med makt og innflytelse forfekter teorier og standpunkter som er langt utenfor det de fleste kan akseptere. Sørensen konklusjon er at store og omfattende konspirasjoner ofte har vist seg å være seiglivede og svært elastiske, og fenomenet Illuminatus-ordenen stiller her i en særstilling.

Pupptekst: Elinn Sebjørnsen
foto: Erik Espedal Boge

NORSKE KVINNER er best på amming! Det skulle jo ikke være noen konkurranse dette her, men slik er det visst. Vi ammer mer, mye mer, enn i land det er naturlig å sammenligne oss med, og vi har tradisjoner for å amme og for morsmelk langt bak i tiden. Jeg har i mange tilfeller undret meg over alle de rare utsagnene og alt som blir sagt til nybakte mødre og foreldre. Dette er noe alle vil mene noe om, og ikke minst har erfaring med. Det er nærmest ingen begrensninger i hva man kan få seg til å si til en barselkvinne, og om hvilke råd hun bare må følge, hvis ikke kan det gå både sånn og slik.

DET ER MANGE MYTER knyttet til morsmelk. Slike ting man sa og trodde på, og noen tror det kanskje fremdeles. Jeg overhørte for eksempel en samtale mellom to kolleger der den ene var blitt bestemor. Den andre damen gratulerte og lurte på hvordan det gikk. Jo da, bare bra, svarte den første, og barnet drikker masse melk. Ja, det er flott, svarte den andre, bare de passer på at hun ikke får mat om natten etter fylte seks måneder. Da kan hun nemlig bli hjulbeint! Jeg kommenterte ikke samtalen. Før i tiden, og mange tror det vel muligens ennå, trodde og mente man at dersom mor fikk brystbetennelse etter fødsel, i realiteten en ganske vanlig tilstand kjent som barselfeber, ja, så måtte hun umiddelbart slutte å amme, i hvert fall på det vonde brystet hvis det var bare ett. Et sprengt bryst som ikke blir tømt, kan ende opp med å bli enda vondere og mye mer betent, og jeg har en mistanke om at en slik behandling vil kunne ha ført til et svært lite ønsket utfall for mange. Kvinner fikk også ofte beskjed om å binde opp brystene, pakke dem inn og stramme til. Sikkert ikke så veldig behagelig det heller, nei.

ET ANNET TEMA ER trøske, eller sopp, som en del barselkvinner uheldigvis kan komme til å bli utsatt for. Det å ha soppangrep i forbindelse med amming er selvsagt ikke noe nytt. Før i tiden ble tilstanden kalt for brystsvie, og man trodde at hvis barnet var født med masse hår var det ille ute med stakkars mor, for nå ville brystsvien melde seg. Det har vel aldri blitt forsket på området, men jeg tror sikkert vi kan fastslå at barnets hårvekst ikke kan ha noe med utvikling av sopp å gjøre. Min mor, som har født fem barn og hvis mormor var jordmor, forteller at behandlingen på hennes tid, var å unngå å amme på det sviende brystet og å skylle godt med kaldt vann for å unngå svie! Vi kan jo alle tenke oss hvordan det gikk …

SÅ HAR VI JO SELVSAGT alle historiene om når man kunne begynne å amme, eller å legge barnet til brystet. I våre dager skjer det umiddelbart etter forløsningen, men slik har det ikke alltid vært, må vite. Det kunne være slik at man ikke skulle legge barnet til før etter tre dager fordi at melkeproduksjonen startet først da. Dette hører man også ofte i våre dager. Eller at man ikke skulle legge til barnet fordi mor hadde blødning og var uren, eller at barnet var sykt, og trengte likevel ikke føde. Noen steder var det også slik at barnet måtte få alt mulig annet, eksempelvis øl(!) før det fikk die, eller at mor måtte innta det ene og det andre før melken hennes kunne gis til barnet.

NÅ ER VI JO SÅ HELDIGE i dag – vi vet så mye! Dog, vi skal ikke langt ut i den store verden før en møter fordommer og mangelfull kunnskap hva amming og morsmelk angår. I vårt «nesten-naboland» Storbritannia, er ammefrekvensen forbausende lav, og mange unge britiske jenter er sykelig opptatt av kropp og utseende, uten tanke for hva kroppen er til for. En hadde likevel aldri tenkt å amme for det var så ekkelt! Brystene, mente hun, var sex-objekter og ikke til mat. Dessuten, mente det samme uvitende vesenet, hadde hun selv blitt ammet med det resultatet at hun nå var fet mens søsteren hennes hadde ikke blitt ammet og var slank. Det kan være noe å le av, men også sørgelig og trist. Lenger ute i verden vet vi at i de landene som vi så ofte ynder å kalle for usiviliserte, der kunnskapen om viktigheten av morsmelken, har vært beholdt og ført videre fra generasjon til generasjon har nå kommet så langt fra utgangspunktet at man faktisk ikke lenger vet at det livgivende for ethvert spedbarn er morens bryst. I mange krigsrammede områder dør barn i mødrenes armer, fordi den stakkars moren ikke har lært at barnet må legges til brystet. Så mye for mytene, altså!

TREDJESISTE

Navn: Jon Eikhaug
Fag: Master i sosiologi, UiB

WEBER, KOM TILBAKE!

De store religionene dyrker hat og opphøyer lidelse, og Jesus har forresten aldri levd. Disse og lignende uttalelser ble servert av den franske filosofen Michel Onfray (som for øvrig er intervjuet i dette nummeret av AKA, red.anm.) da han gjestet Bergen nylig. Onfray inntar en svært pessimistisk holdning til de monoteistiske verdensreligionene, og især den institusjonaliserte religionen. I stedet hyller han rasjonaliteten og fornuften, og mener samfunnet bør bygges på rasjonalitet. Det fikk sosiologen i meg til å våkne. For rasjonalitet er ikke bra, eller? Kanskje det er på tide å børste støvet av gamle pessimister, og pessimisme som sådan, for å nyansere pessimistiske filosofers og optimistiske økonomers verdensoppfatninger og myter?

DEN KLASSISKE epoken innen sosiologien på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, bestod stort sett av en gjeng med pessimister. Storheter som Durkheim, Simmel, Marx og Weber var gjennomsyret av pessimisme, spesielt når det gjaldt synet på fremtiden. Durkheim fryktet samfunnets moralske forfall og en opphøying av individet på bekostning av kollektive verdier og -solidaritet; Simmel snakket om kulturens tragedie som iboende i det menneskelige liv, nærmere bestemt hvordan kulturen på sikt ville få en mer tvingende kraft over individene som igjen ville føre til upersonlige relasjoner mellom mennesker, og yrker bestående av meningsløse arbeidsoppgaver; Marx kritiserte kapitalismen og dens fremmedgjøring og utbytting av individene, hvor arbeid kun ble et middel for å tjene penger og ikke lenger et mål i seg selv; Weber mente vi ville bli fanget i rasjonalitetens jernbur, hvor samfunnet er sterkt preget av en formell rasjonell og byråkratisk organisering.

Max Weber - en real pessimist

DET SKAL SIES at disse teoretikerne ikke utelukkende var pessimistiske. Marx klamret seg til håpet om en revolusjon som ville kaste det kapitalistiske samfunnet og innføre kommunismen; Durkheim ante konturene av det han kalte «the cult of the individual», en moderne form for solidaritet der individuelle interesser ville ofres grunnet troen på en individualitet som alle har felles; Simmel hadde forhåpninger om at individers rettigheter og verdighet ville anerkjennes i det moderne samfunnet, trass i kulturens tragedie. Weber derimot mente at alt ville gå til helvete.

TEMATIKKEN hos de fleste av de klassiske sosiologiene spinner rundt de negative aspektene ved overgangen fra føydalsamfunnet til det moderne, industrielle samfunnet. Især rasjonalitetens voksende utbredelse er mye omtalt. Man skulle gjerne anta at slike pessimistiske beskrivelser av samfunnet har lite for seg, men pessimistenes tendens til å innta et kritisk blikk på det eksisterende samfunnet må sies å være en positiv bieffekt. Sosiologenes bekymringer gav et annet syn på samfunnet enn for eksempel økonomenes tiltro til frie markeder, rasjonelle aktører og økonomisk vekst. Spørsmålet er om denne pessimismen, og dermed også det kritiske aspektet, har gått tapt i dagens sosiologi. Sosiologien er i dag en moden vitenskap, og burde derfor klare å riste av seg eventuelle levninger av ungdommelig naivitet. Stjepan G. Meštrovic skrev følgende i 1989:

It is striking that the pessimistic strand in sociological thought has been almost completely suppressed in contemporary textbooks. The ideas of progress, faith in science, and other components of optimism are simply taken for granted, as if the darker side of life does not even exist (Meštrovic 1989:278).

ER DAGENS sosiologer fremdeles for optimistiske? Har det kritiske blikket blitt tilsløret av et nær positivistisk syn på samfunnet og utviklingen? Har man glemt rasjonalitetens skrekkinnjagende grep om individ og samfunn? En som verken har glemt pessimismen eller rasjonaliteten er George Ritzer, professor i sosiologi ved University of Maryland. Hos ham får selv Weber konkurranse hva pessimisme angår. I The McDonaldization of Society fra 2004 tar Ritzer et oppgjør med rasjonalitetens utbredelse i samfunnet, nærmere bestemt hvordan rasjonaliteten som prinsipp manifesterer seg på områder langt utover fast-food-bransjen. Dette har implikasjoner for mennesker verden over som er tvunget til å tilpasse seg et samfunn bygget rundt rasjonalitet som ideologi. Ritzer bruker McDonald’s som et eksempel og symptom på et stadig mer inhumant samfunn, og boken har sterke elementer av samfunnskritikk. Ritzer bruker i stor grad begreper fra Max Webers teorier, og gjennom atskillige eksempler setter han disse i en moderne sammenheng. I følge Ritzer har samfunnet blitt «mcdonaldisert».

McDONALDISERINGEN er Ritzers moderne oversettelse av Webers begrep om rasjonalisering. Denne koblingen til Weber blir tydeliggjort når man leser Ritzers mål for boken: «I hope this book will not only inform but also serve as a warning and, perhaps most important, point the reader in directions that can help make the ‘iron cage of McDonaldization’ a more human setting in which to work and live». Denne henvisningen til Webers jernbur viser at mcdonaldisering er en prosess bygget på formell rasjonalitet. Et samfunn styrt av totalt rasjonaliserte systemer og strukturer som man ikke kan flykte fra er hva Weber legger i begrepet rasjonalitetens jernbur. Et av hovedpoengene til Ritzer er at dette samfunnet eksisterer i dag i form av mcdonaldisering.

McDONALD’S er et av verdens største multinasjonale selskaper. Du finner McDonald’s-restauranter i 118 land, og 46 millioner kunder serveres daglig. Oppskriften til suksess for McDonald’s, og mange andre vellykkede organisasjoner rundt om i verden, har basert seg på rasjonalitet som hovedingrediens. The McDonaldization of Society er ikke ment som en kritikk av McDonald’s per se, men en kritikk av det Ritzer anser som en generell trend i dagens samfunn, en samfunnsform bygget opp rundt en stadig økende fokus på rasjonalisering. McDonald’s som organisasjon og dens struktur brukes som et eksempel på dette. Men selv om McDonald’s er et kroneksempel på en formelt rasjonelt drevet organisasjon, er ikke McDonald’s og fast-food-bransjen de eneste Ritzer kritiserer. Han gir også eksempler på rasjonalitetens inntog fra en rekke andre organisasjoner og områder. Dermed er det viktig å skille mellom bedriften McDonald’s og prosessen mcdonaldisering. Sistnevnte begrep henviser til: «the process by which the principles of the fast-food restaurant are coming to dominate more and more sectors of American society as well as the rest of the world» .

FIRE SENTRALE dimensjoner utgjør mcdonaldiseringen. Disse er effektivitet, beregnelighet, forutsigbarhet og kontroll. Dimensjonene forklarer logikken som ligger bak mcdonaldiseringen. Effektivitet innebærer å velge og maksimere det optimale middelet for å nå et mål. I praksis har dette gitt utslag i strømlinjeforming av prosesser, forenkling av varer og tjenester, og bruken av kundene til å utføre ubetalt arbeid som ansatte tidligere ble betalt for å gjøre (for eksempel å rydde av bordet). Ritzer peker på hvordan kravet og higen etter effektivitet har utgangspunkt i organisasjonens behov og mål, ikke forbrukernes. Ofte er løsningene som velges effektive for bedriften, men ikke nødvendigvis effektive for forbrukerne. Kvantitet og kvantifiserbarhet er aktuelle stikkord når det gjelder den andre dimensjonen, beregnelighet. I mcdonaldiserte systemer er fokus ofte på kvantitet. Både prosesser og resultater måles i tall. Ulempene Ritzer nevner ved beregnelighet er en overfokus på kvantitet med tilhørende negative konsekvenser for produktenes eller tjenestenes kvalitet. Innen helsevesenet for eksempel, kan økt fokus på å maksimere antall behandlede pasienter med tilhørende redusert tid med hver pasient, føre til økte inntekter for organisasjonen, men lavere kvalitet på de tjenestene som tilbys. Tredje dimensjon er forutsigbarhet. For å sikre forutsigbarhet fokuserer mcdonaldiserte systemer på disiplin, orden, formaliserte rutiner, systematisering og metodisk operasjon. Ritzer setter mcdonaldisering i en historisk sammenheng ved å koble dens typiske utforming til scientific management-tradisjonen og samlebåndsproduksjonen, hvor standardisering og spesialisering av arbeidsoppgaver var et uttalt mål. Dette fører til effektivitet og forutsigbarhet i produksjonen, men innebærer en rekke ulemper ettersom arbeidet bærer sterke preg av rutine. Ritzer frykter at kjedsomhet kan bli en større trussel enn litt uforutsigbarhet. Til og med pakketurer for turister er preget av forutsigbarhet i følge Ritzer. Som oftest er aktivitetene for hver dag fastlagt på forhånd, og det er få overraskelser. Amerikanske turoperatører i Europa benytter ofte amerikanske guider, amerikanske hotellkjeder og amerikanske restauranter. Dette gir de amerikanske turistene en trygg og forutsigbar ramme for sin Europa-ferie, men hva har man egentlig opplevd av lokal kultur på de stedene man har besøkt? Den siste dimensjonen er kontroll. Ritzer påpeker at mennesker er den største kilden til ineffektivitet, usikkerhet og uforutsigbarhet i et rasjonelt system. Derfor har vi sett en utvikling hvor arbeidsgivere sikrer kontroll gjennom å erstatte menneskelig arbeidskraft med ikke-menneskelig teknologi. Maskiner er mer pålitelige og effektive enn mennesker. Ritzer viser at også forbrukere blir kontrollert gjennom bruk av ikke-menneskelig teknologi, for eksempel ved bruk av stemmestyrte bestillingssystemer, hvor forbrukerens svaralternativer er begrenset av teknologien. Dermed er, i følge Ritzer, både ansatte og forbrukere i et mcdonaldisert samfunn kontrollert gjennom bruk av ikke-menneskelig teknologi. Disse fire dimensjonene henger sammen; etter hvert som prosesser er kvantifisert kan produksjonen skje raskere, effektivitet kan måles og determineres, produktene blir mer forutsigbare, og ved å kvantifisere får man kontroll over tiden og ressursene som trengs for å utføre en oppgave.

I TILLEGG TIL disse fire er det et femte særpreg ved den formelle rasjonaliteten. Det er de rasjonelle systemenes tendens til å ha irrasjonelle konsekvenser for de involverte aktører og systemene selv, den såkalte rasjonalitetens irrasjonalitet. Weber nevner tendensene til at verden blir mindre magisk, og til slutt mindre meningsfull for folk, som et eksempel på dette. Ritzer bygger i The McDonaldization of Society videre på denne tankegangen og tar opp rasjonalitetens irrasjonalitet slik den manifesteres i mcdonaldiseringen. Han viser hvordan de fire prinsippene om effektivitet, beregnelighet, forutsigbarhet og kontroll fører til demystifisering av de rasjonelle systemene, urimelighet og manglende humanitet. I verste fall kan det føre til ineffektivitet, uberegnelighet, uforutsigbarhet og tap av kontroll – stikk i strid med rasjonalitetens grunnprinsipper. Innen høyere utdanning finner man eksempler på dette. Store studentmasser, store forelesningssaler med lite eller ingen kontakt med foreleser eller medstudenter, multiple-choice eksamener og utdanning over internett er med på å dehumanisere forholdene ved universiteter verden over. Ritzer mener at mange av de ovennevnte irrasjonaliteter ved mcdonaldiserte systemer ofte oppveier de fordelene man oppnår med økt rasjonalitet. Især forbrukerne får lide.

RITZER ER en fullbåren pessimist. Han ser ingen realistisk vei ut av mcdonaldiseringens jernbur. Min oppfordring er ikke at sosiologer, og folk ellers, skal forsøke å overgå Ritzers bunnløse pessimisme. Men på den annen side, høsten er vorden og samfunnet trenger noen pessimister…

LITTERATURLISTE
Meštrovic, Stjepan G. (1989). Rethinking the Will and Idea of Sociology in the Light of Schopenhauer’s Philosophy. The British Journal of Sociology, Vol. 40, No. 2. (Jun., 1989), s. 271-293. 

Ritzer, George (2004). The McDonaldization of Society. Thousand Oaks: Pine Forge Press

Ritzer, George og Douglas J.Goodman (2003). Sociological theory. New York: McGraw Hill

KOR E ALLE PESSIMISTER HEN?

Navn: ann cecilie hjelm
Fag: master i samfunnsarbeid, hib

Rimfrost

Et essay om hvorfor og hvordan noe blir annerledes

HVORDAN TENKER VI om annerledeshet, og hva gjør at noe blir annerledes for oss? Hva skaper disse grensene, disse forestillingene som gjør at vi oppfatter noen som «oss» eller «de andre»? Begrepene normalitet, avvik og marginalisering er ord som fortjener oppmerksomhet når vi ser nærmere på hvordan annerledeshet blir til. Marginalisering handler om å befinne seg i ytterkant av noe, – med fare for å bli ekskludert. Du er i margen, men allikevel på arket. På den måten er vi dermed alle marginaliserte i gitte sammenhenger, og nettopp dette er et spennende perspektiv å ha i tankene når man skal snu og vende på forhold som handler om annerledeshet.

DETTE ER SPØRSMÅL jeg har stilt som bakteppe for dette essayet, og ønsker å se nærmere på i denne sammenheng. Som det kommer frem finnes det en del hvem, hva og hvordan knyttet til min innledning. Og det er nettopp slik jeg forstår annerledesheten – med mange spørreord og nødvendige krumspring.

FOR Å TYDELIGGJØRE hvordan disse begrepene lever rundt oss, vil jeg dele en annerledes erfaring jeg selv gjorde meg. Det handler om et lite plagg og en kirkegård, men mest handler det om min opplevelse av det «andre».

I OKTOBERUTGAVEN av magasinet Rimfrost 2006 er undertegnede å finne, om ikke midtsides, som «korsettmodell» for en sak som skulle skrives om dette «plagget». En venn av meg var på oppdrag som journalist og fotograf, og ba meg innstendig om min deltagelse. Jeg stilte opp. Rimfrost er et magasin som omhandler temaene musikk, film, mote, kunst og uteliv. Som alle andre magasin, har bladet antagelig en spesielt interessert leserskare; Rimfrost er Norges første og eneste goth-magasin. Før fortellingen fortsetter, passer det kanskje å klargjøre ha goth er – og hvem gjør vel dette bedre enn en gother selv?

DIVERSE FORUM eksisterer på verdensveven, og på nettsiden http://www.nettby.no/ skriver «Broken» et innlegg som tar for seg nettopp dette spørsmålet. Overskriften lyder altså: «Hva er goth?»

Goth, definert i sin enkleste form, er en subkultur. Mennesker som setter pris på hverandres selskap. Det finnes ingen spesifikk ting, eller spesifikt samlingspunkt som forener alle i miljøet. Kanskje med unntak av de foretrukne sorte klærne, som forøvrig ikke er obligatoriske. Menneskene i miljøet har ulik musikk-smak, har ulike religioner, har forskjellige typer yrker, hobbyer og interesser. Derimot hersker et utall oppfatninger av hva som er stereotypisk goth. Sannheten er at kulturen er like variert som samfunnet forøvrig. Man vil finne en stor kontingent homofile menn og kvinner, politiske out-casts, og andre mer eller mindre «misfits» i gothmiljøet. Dette har sin forklaring i at gothmiljøet har få fordommer, og at toleransen i miljøet er en av grunnene til at mange velger å bli goth. Mange gir uttrykk for at de er lei av det normale, klassiske samfunnet. Samfunnet på sin side er også godt fornøyd med denne ordningen, da gothmiljøet holder de mørke, skumle menneskene borte og samlet. Historisk sett stammer gotikken fra et uttrykk brukt om bygningsstruktur på 1600 og 1700 tallet, da man begynte å ornamentere nybygg heller enn å følge en streng, monumental stil. Datidens borgerstand anså dette bruddet som barbarisk, og derav gotisk. (Som i de gotiske barbarene.) Det eneste den moderne gothstilen har til felles med det opprinnelige uttrykket, er en forkjærlighet til utsmykking av klær, hår, smykker og musikk. Stilen slik vi kjenner den i dag har sitt opphav fra punken, og er en avart av denne stilen, som så sitt lys tidlig 80 tallet. Gothstilen har utviklet seg til å bli en livsstil og kultur, som innebefatter medlemmer i ungdomsårene til godt voksne mennesker. Grunntanken i gothen er forakt for blind aksept av samfunnsverdier og normer. 

PATRIK SAHLSTRØM  skriver at gothsjangeren i sin fødsel opponerte mot hippienes bekymringsløshet, og punkens (etter hvert) innholdsløshet. Uttrykket er dystert og mørkt, men det er i dette gotherne søker skjønnhet. Kjennetegnene når det gjelder klær er kanskje det mest karakteristiske. Sort, hvitt, rødt, blek hud, gjerne sminket, – det hele preget av eleganse. I motsetning til punken, som ofte bar klær for å sjokkere og provosere, bærer gotherne sine kleskoder for å speile sine «mørke sjeler». Gothmiljøet som vokste frem på 80-tallet har blitt sammenlignet med forrige århundres bohemmiljø. Særlig da det kommer til ignoreringen av hva «andre» måtte mene, og for deres fascinering av kunst i alle former. 

TILBAKE TIL utgangspunktet. Jeg skulle altså få gjøre en gjesteopptreden i et miljø jeg kun kjente fra avstand. Uten å vite (eller bry meg med) hva som ventet meg, møtte jeg opp på avtalt sted, ikledd mine dagligdagse klær og med mitt kostyme under armen. Tre andre jenter sto også slik. Jeg hadde noen forestillinger av hva slags bilder som skulle knipses, og jeg forsto at vi var ute i samme ærend. I motsetning til meg, så de tre jentene ut til å være ferdig skiftet til seansen. Så kom min venn, og vi skred til verket.

DET MÅTTE SKIFTES, sminkes og ordnes generelt, og den som trang forandringen mest, var selvsagt meg. Jeg ble ikledd mitt kostyme, og vårt lille mannskap gikk mot vår endelige destinasjon der bildene skulle tas: en kirkegård. Så der sto jeg, (og de) en høstdag. Betegnelsen «rolleinnehaver» er en passende beskrivelse av hvordan jeg følte meg, og jeg mener å huske at tankene blygt vandret i mine gamle sosiologibøker. Når det er sagt – det ble en interessant ettermiddag på kirkegården, der vi poserte som mørkets gudinner på høylys dag. Resten av historien går som følger: bilder ble tatt, saken skrevet og trykket i påfølgende utgave. For meg var dette en helt ny opplevelse. Jeg har vært på karneval som liten, men denne utkledningen var annerledes. Dessuten opplevde jeg at for de andre deltagerne, dreide det seg på ingen måte om utkledning eller kostymer. For ærlighetens skyld hører det med til historien at vi også hadde andre klær på oss.

OK. SELV OM jeg trolig ville vært den av oss som vekket minst oppmerksomhet i andre sammenhenger, var jeg her avvikeren. Streitingen som tilpasset seg sine omgivelser for anledningen.  Heggen, Jørgensen og Paulgaard sier om marginalisering følgende:

Marginalisering dreier seg dypest sett om hvordan vi ordner livet vårt mellom «oss» som vi er sammen med, som vi liker og føler vi har noe til felles med, og de andre som vi ikke liker, som vi føler avstand til og har lite til felles med. 
Marginalisering innebærer, slik jeg forstår begrepet, noen vesentlige tilleggsspørsmål: marginalisert i forhold til hva, hvem og ikke minst til hvilken tid? Jeg skal spinne litt videre på dette.

I DENNE sammenheng, der jeg har valgt gotherne for å si noe om hvordan «oss» og de «andre» skapes, blir det for meg av betydning å snakke om ønsket, eller behovet for å være på utsiden. Nøkkelord i denne sammenheng er grenseoverganger og verdsetting av disse.  Uansett, på spørsmålet om gotherne er en marginalisert gruppe, vil jeg si nei. De befinner seg kanskje i utkanten, ja, men allikevel er dette en aktiv posisjonering. Og som vi følger av argumentasjonen til Sahlstrøm og «Broken», er det forakten for det normale, det vanlige, som er med å skape dette skillet mellom «oss» og «de». I Heggen, Jørgensen og Paulgårds definisjon av marginaliseringsprosesser, kan jeg samtidig forstå gotherne som en gruppe mange kategoriserer som «de andre», noen de føler avstand til, eller ikke har noe til felles med.

Utenfor vårt univers
Dverger avslører våre
dimensjoner,
blinde gjennomskuer
vår egen blindhet
Og de gamle bevisstgjør
vårt skjulte forfall
Derfor stikker vi hviskende
hodene sammen,
kaller dem dverger, de gamle og
setter dem utenfor
vårt univers.
Finn Carling (1975, i Dalland, 1999).

SOSIAL AVSTAND og forståelseskløfter mellom mennesker fylles ofte av stereotype antagelser. Den tyskamerikanske sosiologen Alfred Schutz 10 hevder at alle mennesker, sett fra et individs synspunkt, kan settes inn på en linje. Den sosiale avstanden øker parallelt med minkende sosial omgang. Man vil da få grad av informasjon som strekker seg fra personlig kjennskap, – helt til grovmasket kunnskap. Dette gjør det mulig å kategorisere mennesker som ulike typer; eksempelvis de syke, de fattige, de arbeidsledige. Jo lenger fra oss selv, desto mer typifisert er vår forståelse av mennesker langs linjen. «Vi» blir den gruppen vi forstår, som vi føler tilhørighet til, og «de» er på motsatt side de gruppene vi ikke forstår, ikke har adgang til eller ikke ønsker å ha tilhørighet til. I de tilfellene der vår forståelse er preget av stereotypiske oppfatninger, er vårt bilde av gruppen kanskje utydelig og dermed også preget av frykt. Og nettopp fordi vi mennesker er evaluerende skapninger, nøyer vi oss ikke med å passivt observere hverandres handlinger, holdninger og utseende, vi har også normative oppfatninger av hva vi observerer, og altså hva vi syns er innenfor og utenfor rimelighetens grenser.

SAMTIDIG VIL avvik for noen, nødvendigvis ikke være avvik for andre, og dermed blir det opplagt at avviket avhenger av sammenhengen det opptrer i. Det blir ikke regnet som særlig sosialt avvikende å være beruset en lørdag kveld, mens er du synlig beruset mandag morgen på jobb, er det ikke grenser for hvilken avvikerposisjon du kan ha satt deg i. Gotherne er heller ikke avvikende blant andre gothere, det er det tydeligvis jeg som er.

JEG HAR med tiden fått et relativt problematisk forhold til normalitetsbegrepet. Tiden, i denne sammenheng, er mange års arbeid med mennesker med psykisk utviklingshemming. Det er få andre steder normalitet diskuteres så mye som her. I løpet av min arbeidserfaring har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært vitne til en diskusjon rundt normalitet. Summen av alt dette kan oppsummeres ganske enkelt: hva pokker er egentlig normalt, og hvem er normale? Og er det mulig å noen gang komme til noen felles forståelse av dette? Får ikke selve begrepet noe unormalt over seg, straks det debatteres?

THOMAS HYLLAND ERIKSEN taler om et normalitetsregime som kan se ut til å basere seg på prinsippet om «polytetisk klassifikasjon». Altså; dersom vi sier at det finnes si tolv kriterier for normalitet, så trenger man nødvendigvis ikke oppfylle alle disse for å bli oppfattet som OK. Oppfyller du si ni av disse, uvesentlig hvilke, så er det greit. Da er du grei. Avviker du derimot ved å være en røykende, homofil innvandrer, med hjerte og karsykdommer og dårlig språkføring, bør du ha en god grunn for hvorfor.

NORMALITETSBEGREPET kan i dag, som vi forstår, anses som et stadig skiftende og kontekstuelt begrep.11 Dette leder over i et annet spørsmål som Hylland Eriksen stiller i denne sammenheng: finnes det èn eller flere normaliteter?

Kan man tenke seg at Norge er blitt et så pluralistisk samfunn at ulike, og kanskje motsatte, kriterier for avgrensning og inkludering gjør seg gjeldene i ulike subkulturer eller delsystemer, og at disse er i stand til å leve relativt friksjonsfritt side om side uten altfor mye kontakt med hverandre? 12

I MIN FORSTÅELSE av normalitetbegrepet er det nettopp dette som er tilfellet. Spørsmålet blir da ikke om det finnes, men hvor mange normaliteter som finnes side om side. Det vil jo selve prinsippet om polytetisk klassifikasjon innebære.

SOLVANG PRESENTERER, i flere av sine litterære utfoldelser, og tanker om at normalitet kan forsåes på mange måter. 13 På den ene siden som et problem, fordi normaliteten representerer undertrykkelse av forskjeller og tilstrebing av det gjennomsnittlige. Den virker i denne sammenheng ekskluderende på alt som ikke faller inn under denne kategorien. På den andre siden kan nettopp annerledesheten bli selve normen, det man søker og begjærer. Slik blir normalitetsbegrepet utfordret av annerledesheten, og vi er igjen tilbake til de innledende spørsmålene; normalt for hvem og til hvilken tid?

sko type goth

FOR Å KOMME tilbake til de mørkkledde; vi kunne lese av innlegget til «Broken» at det hersker et utall oppfattninger av gothmiljøet. På et punkt i sin kronikk sier forfatteren også at samfunnet trolig er fornøyd med det skillet som eksisterer, da gothmiljøet holder «de skumle, mørke menneskene» samlet. Noen samfunnsgrupper er mer utsatt for mytedanning enn andre, og disse mytene har mer eller mindre sammenheng med virkeligheten. Myter er med å skape fantasier, forestillinger og vrengebilder av faktiske forhold. Gjentas disse ofte nok, kan de fungerer som realiteter. Ikke fordi de inneholder sannheter, men rett og slett fordi vi tror på dem.14 Slike sannheter kan bli våre tryggheter, vår konformitet, og våre grensesettere.15

GOTHERNE HAR trolig blitt assosiert med Black Metal-miljøet opp gjennom tidene, på grunn av sine mørke klær, og tydelige uttrykk. Metal-miljøet har sine egne stereotypier å håndtere, da miljøet fikk et svært belastet rykte etter rettssaken og dømmingen av Varg Vikernes, alias «Greven» i 1993, for kirkebranner i Bergen, og drapet på Øystein Aarseth i Oslo. Vikernes fikk 21 års fengsel, og media hadde totalt sett en ekstrem høy dekning av saken. Både lokalt i Bergen, men også landsdekkende og internasjonalt vakte denne hendelsen sterke reaksjoner. Media har i ettertid blitt kritisert for fremstillingen av saken i sin helhet.

I Torstein Grudes dokumentar Satan rides the media, er Bergens Tidende særlig i søkelyset for hvordan de håndterte dekningen av rettssaken mot Vikernes. Det dreier seg spesielt om fremlegging av falsk informasjon, og ekstremeksponering av overskrifter og detaljer i saken. Media fikk også kritikk for å indirekte øke rekrutteringen til miljøet, ved å nærmest framstilte Black Metal-miljøet som en satanistisk subkultur å begjære. Det norske Black Metal-miljøet i sin helhet, men kanskje spesielt i Bergen, ble i tiden som fulgte etter rettssaken overvåket av politiet. Familiemedlemmer og venner ble kalt inn til avhør, og miljøet har etter dette blitt koblet til satanisme. Satanisme kan derimot kun tilskrives en liten kjerne i goth- og metalmiljøet som helhet.16

KANSKJE ER det eksempler som dette de fleste av oss har lettest for å hente fram fra glemselen, da de mørkkledde, eller grupper vi ikke har grundig kjennskap til, skal beskrives?

I DAGBLADET (24.03.2006) kan man lese at «Gothere gjør det godt». Det som presenteres i denne artikkelen er basert på en doktorgradsavhandling skrevet av Dunja Brill ved Sussex University, England, i 2004. Studiet er utført blant gothere i Brighton, Edinburgh, Berlin og Køln. Brill igangsatte studiet fordi hun mente gothkulturen fikk et urettferdig rykte etter hendelsene på Colombine High School, USA i 1999. Gothkulturen ble i kjølvannet av denne hendelsen koblet til de to guttene, som sto bak drapet på 15 mennesker, inkludert seg selv. Guttene var angivelig medlemmer av gothkulturen.

DET BRILLS studie viser, er at gotherne sjeldent er voldelige, sjeldent er satandyrkere, og at det eksisterer et lavt forbruk av narkotiske stoffer. I følge Brill er verdiene gotherne preges av i stor grad typiske høyere middelklasseverdier; utdannelse, kunnskap, litteratur, poesi, klassisk musikk og kunst. De er flinke på skolen, og blir gjerne suksessfulle voksne.17 På Sussex-universitetets hjemmesider kommenterer Brill sitt eget arbeid, under overskriften How to recognice a Goth. I artikkelen sier hun at om ikke Gotherne setter pris på sitt «nye» rykte, så er det antagelig en del foreldre som vil like å vite at statistisk sett så går det bra med barna deres – liksminke og svarte klær til tross.

AVVIK ER, for å gjenta, en definisjonssak. Uten gjennomsnittet, konformitet og normer eksisterer ikke avviket. Gotherne er, så vidt jeg har forstått annerledesheten, en gruppe som befinner seg i ytterkanten av storsamfunnet, men ikke på grunn av svekket anledning til å delta her – snarere tvert imot. Jeg tolker de som en ressurssterk gruppe, som etter eget ønske har posisjonert seg der de er: litt bortenfor det tradisjonelle.

DET ER MANGE begreper som overlapper hverandre når man skal forstå sosiale prosesser og fenomener knyttet til disse. Det betyr ikke nødvendigvis at de er like relevante i samme diskusjon.

Ofte brukes begreper på en slik måte at de trekker med seg betydningen av andre nærliggende ord på samme tid. Sosialt avvik og normalitet er ord som må forståes i sin kontekst. På denne måten kan vi kanskje få til en fornuftig sortering av våre omgivelser, og skape sannheter som kan leve side om side. Gother som streiting.

Litteratur

Bauman, Z., May, T. (2004) Å tenke sosiologisk. Abstrakt Forlag, Oslo.

Brill, D. (2006) How to recognise a Goth: Kronikk. University of Sussex Bulletin

”Broken” (2006) Om Gothic: Kronikk. [Internett] Tilgjengelig fra http://www.nettby.no/gruppe/goth.

Dalland, O. (1999) Pedagogiske utfordringer for helse og sosialarbeidere. Universitetsforlaget, Oslo.

Goffman, E. (1964) Stigma. Notes on the management of spoiled identity. Trykket opp igjen 1986. Penguin. Harmondsworth.

Grude, T. (2003) Satan Rides the media. Filmdokumentar. Manus og regi ved Grude, T. [Internett] Tilgjengelig fra http://www.dailymotion.com/visited/search/satan+rides+the+media/1. Sett 30.01.2007.

Halvorsen, K. (2002) Sosiale problemer. En sosiologisk innføring. Fagforlaget. Oslo

Heggen, K., Jørgensen G., Paulgaard G. (2003) De andre. Ungdom, risikosoner og marginalisering. Fagbokforlaget, Bergen.

Hylland Eriksen, T., Breivik, J.K. (red.) (2006) Normalitet. Universitetsforlaget, Oslo.

Lupton, D. (1999) Risk. Routledge, London.

Rimfrost Magizine (u.å) [Internett] Tilgjengelig fra www.gothic.no/rimfrost.htm. Lest 26.04.2007.

Sahlstrøm, P. (1995) Gothic Punk: Kronikk. [Internett] Tilgjengelig fra http://www.hf.uio.no/ff/filologen/95-1/artikler.95-1/gothpunk.html. Lest 02.02.2007.

Skog, O.J. (2006) Skam og skade. Noen avvikssosiologiske temaer. Gyldendal Akademisk, Oslo.

Solheim, Jorun (1996) Forord i Douglas, M. (1966) Rent og urent – en analyse av forestillinger omkring urenhet og tabu. Pax Forlag, Oslo.

Teimansen, E. (2006) Gothere gjør det godt: Kronikk. Dagbladet 24.03.2006 [Internett] Tilgjengelig fra http://www.dagbladet.no/dinside/2006/03/24/461717.html. Lest 22.02.2007

Å sortere våre omgivelser

caTHRInE HØSTmaRk, FØDT 970 I ÅLESunD, PRESEnTERER
I DEnnE uTgavEn av aka aRbEIDER SOm unDERSØkER
myTEn I uLIkE SammEnHEngER.
Hun TaR ÅRSSTuDIum I SPanSk SPRÅk Og SØRamERIkanSk
kuLTuR, Og HaR TIDLIgERE STuDERT bILLEDkunST mED
gRaFIkk SOm SPESIaLOmRÅDE, bLanT annET vED kHIb.

Bilde

«EaT yOuR DaRLIngS» ER FRa En HaPPEnIng/uTSTILLIng HvOR TEmaET
ER LakS Og OPPDRETT av DEnnE. DEn EkSPORTERES Og PRESEnTERES SOm
LukSuSvaRE Og byggER OPP unDER myTEn Om nORgE SOm SymbOLET PÅ
aLT SOm ER FRISkT Og kjEkT. TaLLERkEnEn vISER En kjEmPEFORSTØRRET
gyRODacTyLuS SaLaRIS, En vELkjEnT PaRaSITT FOR DE FLESTE.
foto: caTHRInE HØSTmaRk

Bilde

Bilde